Kategori: Tekst om det som åpenbart er fiksjon

Når jeg snakker om havet er «kaldt» er positivt ladet adjektiv. Kulde kommer i mange former, men er alltid definerende. Man husker kulde. Særlig når den fester seg i fingrene og tarmene og humøret og ansiktet. At den være både et substantiv og et adjektiv er illustrerende for kuldas rolle i livet. Den kan være flytende, langt over deg, beskrivende. Den kan være selve kjernen. Og kjerner sprer seg. Det er jeg så takknemlig for.

Tilbake til havet. Havet er uendelighet og uendelighet er roen som utelukkende kan eksisterer i forlengelsen av vinteren, også kalt stillheten. Hver eneste dag står jeg opp og savner søvnen fordi jeg savner kulda. Hver gang jeg tar en piruett i full offentlighet på vei til skolen tenker jeg på klarsyntheten kulda gir. Når det er skikkelig kaldt er det alltid stjerneklart. Kulda kveler lysene fra byen og stemmene til alle i hele verden. I kulda står alt i klartekst, og kantene i verden er skarpe og forutsigbare. Det som ikke kan kontrolleres ses vekk i fra. Målsetningene er klare, verden er aldri mer urovekkende enn den bør. I kulda forventes det at man pakker seg inn. Det er jo allmennkunnskap.

Kuldas sterkeste effekt er evighet. Havet om du vil. Motsetningen til evighet er virkelighet. Jeg elsker evighet. Jeg hater virkelighet. Jeg sverger at noen har levd livet mitt for meg de siste atten månedene, det henger et slør mellom øynene mine og alt det gode som skjer. Jeg er full av bomullsdotter og verden bare går videre som om ingenting har skjedd. Besteforeldrene mine er snart åtti og det skal jeg også bli en dag. Slik livet utarter seg nå (en fremmed styrer kroppen min og lever livet mitt, verden beveger seg uendelig fort) er det ikke lenge til døden. For noen så opptatt av evighet og uendelighet er døden en spesiell ting å bekymre seg for.

Den første dagen kjøper jeg et par øredobber. Årets slagord er litt for mye, ja takk veldig gjerne. Huden jeg prøver på strekkes hele tiden, t-skjortene brenner på hoftebeinet. Mens jeg ikke følger med blir jeg en heslig versjon av meg selv. En gammel, velkjent, allerede besøkt. Jeg ser meg aldri i speilet, jeg sier alt som faller meg inn, jeg ser aldri ut av vinduet og ned på realitetene. Den tunge vinterdyna verner meg fra dem, den verner meg fra virkeligheten og våren. Alt er reprise, alt er som før. Nye øredobber, nye klær, parfyme i ovalflaske, en jente og øvrige vennskap som betyr alt for så å drukne. Vi løp tidlig om morgenen uten grunn, hun blir stille når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når det viktige forekommer slutter hun å informere meg. Varmen, følelsen av silhuetten hennes mot min. Det tok meg lang tid å gjennomføre den nødvendige gjenkjennelsen.

 Jeg identifiserer meg ikke som «jusstudent», sier venninna mi fortvila, med et lurt smil og et giftig tonefall. Etter en lengre samtale om noe jussrelatert, utløst av filmen vi nettopp har sett, spiser vi nå sjokoladeis og fnyser av de som sier at «jeg bare ser jussen overalt etter jeg begynte på studiet, haha det er helt sykt». Vi jobber langt mer enn vi gjør uttrykk for, men mye mindre enn vi burde. Og vi bærer det som en krone. 

Som en slags hissig protest mot studiet vi selv søkte på, og ikke har en eneste plan om å droppe ut av, har vi siden studiestart brukt alle kreftene våre på (å snakke om) å ikke jobbe, heller enn på å bestå fagene. For selvbildet er dette avgjørende; alt dette potensialet, alle drømmene om å være i en alternativ vennegjeng der alle har samme unike strømpebukse og særegne skinnjakker i tilnærma samme nyanse av brun. Vi som skulle stå utafor Legal hver fredag og la sigaretten bli en forlengelse av oss selv og snakke om de store spørsmålene; marxisme, revolusjonerende poesi og den siste og eneste gangen vi nesten hadde en potensielt lesbisk opplevelse. Alt dette potensialet, alle disse drømmene. Men her sitter vi, omringet av jenter i kjedelige ullgensere til 3000 kroner og gutter med Ullern-aksent. Hvordan kunne det gå så galt? Skulle ikke vi bli kulere enn dette?

«Jobb finner man alltid, men seg selv, det er det ingen garanti for», ble jeg en gang fortalt av en poet og evig enkeltemne-student (les: en «fyr») på et Blindern-vors. Og om jeg har drømt om å ha hans mentalitet og verdenssyn! Hver morgen våkner han og kjenner idealismen pumpe gjennom årene, og på fritida kaller han seg selv kommunist fordi han ikke lar seg binde av arbeidslivets kapitalistiske bånd (han lever på pappas penger). Med skateboard og pistrete bart er han definisjonen på mennesket jeg drømmer om å være, men redselen for arbeidsledighet er banket inn i meg fra fødselen, og plikten til å bidra til sosialdemokratiet med blidt betalte skattekroner definerer meg som menneske. Allikevel; jeg har selvinnsikt nok til å skjønne at det ikke bare er av praktiske årsaker jeg blir værende på jussen.  

For gudskomplekset! Åh, behovet for å mate gudskomplekset, det er det eneste jeg og poeten fra Oslo har til felles. For uansett hvor tragisk jeg påstår at det er å måtte uttale setninga «jeg studerer juss», så kjenner jeg en piplende glede over å «ydmykt» proklamere at jeg fikk gode karakterer på videregående. Det var tross alt i norsk VG3 jeg nådde toppen, og det er nok på tide å stå for det snart. Kanskje hadde den arbeidsløse 36 åringen jeg møtte på stand-up på SALT helt rett da han anklaga meg for å drømme om å bli «noe, og ikke noen. Kanskje må jeg snart innrømme at det jeg liker er å snakke om hvor ukul og kjedelig jeg og jussen er, og at det jeg vil er akkurat det jeg gjør; å heve meg over de unike og godte meg med å tenke; kos deg med poesien din, men jeg skal bli økonomisk uavhengig en dag. Da kan vi snakke om hvor kult det er å være noen, men ikke noe. 

Da jeg var i mine beste år, femten-seksten, hormonell og hundre meter høy, var det ingen ekkel eller mindre passende holdning som fikk passere. Som definisjonen på «vanskelig» tok jeg enhver kamp. I familieselskap, på skitrening og i klasserommet. Ingenting kunne aksepteres, og alt var blodseriøst. Alle kamper var verdt det. 

Siden den gang er jeg blitt både bereist og belest (har tatt exfaq på jusen og drukket billig alkohol i utlandet), og utviklingen siden glansdagene har vært betydelig. Åpenheten som kommer av å ikke lenger være femten har på mange måter vært givende. Den har tillatt meg å ha samtaler med mennesker jeg tidligere ville avskrevet, og har slik gitt meg tilgang på nye perspektiver. Men den har også gjort at jeg i mange tilfeller har forsøkt å undertrykke følelser jeg burde ha respektert. Selv om åpenheten har gjort meg mer respektfull mot andre, har den også gjort meg mindre respektfull mot meg selv. 

Som skeiv har jeg flere ganger møtt mennesker som er imot eller tenker negativt rundt den jeg er. Noen har vært truende og ønsket å såre, men de fleste har uttalt seg på en rolig måte og forklart hatet sitt heller enn å bruke det som våpen. Overraskende nok er det sistnevnte som har skapt mest vansker i etterkant. 

Når noen konstant gir uttrykk for hatet sitt, er det enkelt å akseptere at mottakeren trenger avstand. Men i situasjoner hvor personen har gjort det klart hva hen mener, men generelt oppfører seg respektfullt er det mye mer komplisert. Når noen stille besitter et «respektfullt hat» oppstår det typisk i en forventning fra omverdenen om at man skal applaudere personens evne til å sette egne holdninger til side og oppføre seg anstendig. Denne holdningen mener jeg er feil. 

Jeg har ved flere anledninger unnskyldt at jeg synes det kan være vondt og vanskelig å være rundt mennesker som tydelig har gitt uttrykk for homofobiske meninger. Jeg ønsker ikke å være vanskelig, og jeg er på et vis takknemlig for at de allikevel vil være rundt meg og aksepterer min tilstedeværelse. Samtidig kjenner jeg på en sterk avsmak mot disse menneskene, som jeg lenge slet med å identifisere grunnlaget for. Hvis jeg virkelig er takknemlig for evnen deres til å oppføre seg anstendig, så burde jeg ikke ha vonde følelser mot dem. Jeg burde være komfortabel i deres nærvær. Men det er jeg ikke. 

Grunnen til at jeg problematiserer den forventede applauderingen er ikke at jeg ønsker å begrense ytrings- eller trosfriheten i samfunnet. Retten til å ytre, og retten til å tro, innebærer også en rett til å møte uenighet. Og retten til å møte uenighet anser jeg som et privilegium. Men jeg tror samtidig at femten år gamle meg var inne på noe da hun nektet å akseptere at folk skulle kunne uttrykke hat, for så å komme unna med det. I de færreste tilfeller er det vits i å ta debatten, rett og slett fordi det skaper mer problemer enn godt. En ting jeg imidlertid vil slå et slag for, er å tillate at folk setter grenser, og å forsøke å vise forståelse for at de setter dem. Dersom man tenker litt på det, så er det kanskje ikke så rart at noen har problemer med å være rundt noen som tenker de er mindre verdt enn andre, og har gjort det kjent. 

Jeg har vage minner om en samtale på et stuegulv, tett luft og takvinduer, hun hadde botanikk t-skjorte på seg, jeg hadde på meg kjeledress. Vi hadde noen greier til felles. Senere forteller hun meg at hun festet seg ved meg den dagen, i dag savner jeg henne så jeg kjenner det i overarmene. Det er der de sterkeste følelsene manifesterer seg.

Hun har en herlig tendens til å overraske meg. Hun setter seg ned med kraft på stolen overfor meg og snakker på den smilende måten. Jeg blir litt sjokkert, jeg tilbyr meg, hun tar i mot. Vi gror nærmere hverandre, jeg kjenner et behov for å være nærmere henne, jeg bruker tid på å skjønne.

I mai. Hun plukker blomster til meg på vei til skolen, gir meg buketten med de solbrune armene utstrukket. Hun skammer seg aldri over følelsene sine, hun står fast på ting. Jeg føler vi har noe, jeg føler det glippe. Jeg føler at hun ser rett gjennom meg. Vi spiser is om sommeren, og når sommeren er over drikker hun kaffe hjemme hos meg. Så sakker alt ut. Hun ringer meg aldri lenger. Gleden over å snakke sammen på telefonen. Vi sitter på rommet mitt og snakker, jeg ser på henne, alt vi gjør er så intimt. Vi har ingenting til felles, men er sammen hele tida. Vi har ingenting til felles, samtalene våre og latteren hennes fyller meg intenst. Jeg ser henne, hun ser ikke meg, jeg gjør alt for henne, jeg forsøker å gjøre ingenting for henne. Alt ettersom.

I oktober tar vi tar bussen sammen, vi tar tequilashots og kjøper pils. Vi sitter ved siden av hverandre, vi sitter inntil hverandre. Inntil. På en måte vi ikke trenger å gjøre. Jeg har rød kjole og bølget hår, jeg utvikler meg hele tiden. Jeg kjenner overarma hennes mot min og jeg lengter. Vennskapet dør. Det bør drepes, jeg vet hva jeg vil og hva hun ikke vil. Det er absolutt ingenting.