Mandag leser jeg om Ingebrigtsen-rettssaken. Jeg skriver ned følgende;
Noen ganger føles det galt at tiden passerer og ting går seg til. Det som var vondt og vanskelig drukner i alle dagene som passerer. De slutter å være prominente faktorer i livet. Tankene går umiddelbart til «og slik vil minnene, i sitt funksjonstap, slutte å bety noe». Men slik er det ikke. Å svare Mamma når hun ringer har en bismak, å snakke med Pappa er evig kvalmende. Mer presist; det gir meg den rare følelsen av at blodårene stiger opp til det øverste laget i huden og etterlater resten av kroppsdelen tom; som om kroppen forsøker å flykte ut av seg selv. Jeg står i en evig spagat, nei, i en evig krig, mellom den jeg var og den jeg er. Sinnet mot dem, og ikke minst sinnet mot meg selv, slipper aldri taket. Sinne gnager, it begs to stick around. Jeg lurer på om det er mulig å traumatisere seg selv med egne handlinger? Jeg tror jeg har gjort det. Mars, April, Mai. Resten av året.
Tirsdag leser jeg Morgenbladet. De skriver om noe jeg har glemt, men i kamerarullen ligger et bilde av denne setningen: Kanskje er Europa det Frankrikes president Charles de Gaulle ville kalt «machin» – «whatever» – en ting uten innhold. Dette resonnerer.
Jeg har gått rundt i tre måneder og sagt at «whatever» er mitt nye motto. Ingenting har betydning, har jeg tenkt. Men samtidig har jeg gått inn for dette fordi disse tingene uten betydning er det som betyr mest for meg. Jeg lager tankekart i notatboka mi.
Onsdag drar jeg på jobbseminar. Jeg og sjefen har det gøy på bakerste rad. Jeg jobber med ulike prosjekter og føler at jeg begynner å bli god og komfortabel i det jeg driver med. I notatene mine står det «filer.uib.no» og «Thorvik: Generell informasjon i gult, konkrete anbefalinger i rosa». Etter seminaret drar jeg på handletur og kjøper strikketøy. Jenta i kassa er på min alder, vi har en morsom samtale. Hun har dun i hele ansiktet.
Torsdag skriver jeg følgende i notatboka mi:
Tenker på at livet mitt alltid har hatt mye fint i seg, men at jeg rent faktisk har glemt mye av det.
Jeg begynner også å lese en ny diktsamling jeg nettopp har kjøpt, og jeg bemerker meg at jeg leser diktene med tanke på at livet er godt, de siste månedene har vært gode, og livet skal bli godt. Slik jeg gjør med alle mine bøker, noterer jeg på første side når og under hvilke omstendigheter jeg kjøpte boka.
Jeg skriver; Bergen, Mars 2025, i byen med Hanna. Årets første skikkelige soldag.
Etter å ha lest et par sider slenger jeg på; Ble lest optimistisk og tålmodig.
På fredag er jeg på skolen med Njål og Lina, og vi har det kjempe gøy. Jeg møter Josefine i trappa, det er også veldig hyggelig. Jeg vasker håret og har en kul outfit. Det er hvertfall hyggelig. Jeg får Sigrun og Hanna på middag. Jeg og Sigrun lager mat og deler en flaske rødvin mens vi venter på at Hanna skal bli ferdig på jobb. Små lys, gode samtaler, noen nesten-fatale friterings-feil. Det er det hyggeligste i hele verden. Jeg skriver ikke ned noen ting. Jeg har ikke tid; jeg er opptatt med å være et menneske.
Lørdag spiser jeg frokost med kollektivet, drar på løpetur med Sigrun og drar på Josefines danseforestilling. På vei til forestillingen skriver jeg ned følgende:
Jeg har et godt og fullt liv med venner jeg liker og som jeg har det gøy sammen med. Jeg ser bra ut i svart genser, svart kjole, jeans og svarte mokasiner, med eyeliner og maskara. Med piercingen i nesa. Jeg har kult hår når det er langt og rett og litt messy. Ting jeg pleide å skamme meg over ruller lett av tunga. Jeg ser meg i speilet, jeg har åpen rygg. Jeg har lukket hjertet, det er godt. Jeg kler meg selv, og det ved kroppen som er ekkelt er blitt kult fordi det er slik jeg har definert det. Jeg kan bli en kul voksen, tror jeg. Jeg trer rundt i verden med lave øyelokk og lett hånende smil. Jeg er skremmende når jeg vil og selvsikker når jeg snakker. Det jeg sier er interessant og bemerkningene mine er gode. Jeg er feilbarlig og åpen om det på en sterk – ikke patetisk – måte. Jeg lyver og er ærlig om godt og vondt, det er makt i det og jeg kjenner det. Jeg bryr meg ikke. Følelsen «komfortabel, makt» fyller meg. Det er godt å være en person. For det begynner jeg å bli. Jeg hever meg over små panikk-ting fordi jeg kan, jeg bryr meg ikke og det er deilig. Ingenting av det som ikke betyr noe får lov å bety noe lenger. Jeg er blitt bedre til å leve. Jeg er noe å strekke seg etter. Jeg begynner å identifisere meg med den jeg er, og ikke bare den stakkarslige versjonen fra innsiden. Jeg er den folk ser meg som, men bare på den gode måten.
Søndag våkner jeg til sol. Jeg har gode meldinger fra attraktive mennesker som ligger og venter på meg på diverse datingapper. Jeg ler av at jeg tilnærmet samler på dem og anser dem som små gaver. Jeg går og kjenner på at de ligger der.
Jeg drar på joggetur med to andre. Sigrun og jeg setter oss i sola etterpå og snakker. Det er deilig. I de fem timene vi tilbringer sammen er det noe jeg vil si som jeg ikke klarer å si, og jeg skjønner ikke hvorfor. Det er så betydningsløst. Jeg har prøvd i to uker. Det er en ting som er ekstremt liten for andre, men så utrolig stor for meg. Jeg blir solbrent, det er herlig. Avtaler noen dates for den kommende uka. I morgen skal jeg på visning i et kollektiv. Denne uka starta så annerledes enn den sluttet.
Og! Vi har stilt klokka. Jeg merka det ikke, fordi nå kan jeg stå opp når som helst uten at det gir meg angstanfall. Sigrun fortalte meg det mens vi gikk fra muséhagen. At vi hadde stilt klokka, altså. Hun var skuffet, hun hadde ikke sovet så lenge som hun trodde.