Kategori: Tekst om det som åpenbart er fiksjon

Både når jeg har harde, mørke og falske stoffer rundt kroppen, og når myk bomull og ren lin legger seg mot armer, bryster, lår og legger, er jeg klart innenfor grensene til det som kalles «selvet». Mot min vilje blir jeg stadig forklart at jeg defineres av både hardhet, utvendighet og verbal styrke, og av en myk, diffus, men potensielt falmende blåfarge som ser ut som stille og rent hav, fredfull sommerdag, Amerikas østkyst, stille før stormen.

Alt kan til forveksling minne om noe annet.  

Sensor skriver at jeg leser for mye ut av ordene, at jeg gjentar ting for ofte og at jeg bruker for mye plass på uvesentligheter. Hun smeller en feit D på innleveringsoppgaven min, og endelig føler jeg meg bekreftet. Men nederst på oppgaven slenger hun på; «Innholdet er egentlig svært godt, det er bare ikke passende i denne sammenhengen». «Så ironisk» tenker jeg; En bekreftelse jeg ikke vil ha.

Når jeg våkner om morgenen lar jeg fingrene gli over min egen arm, gli gjennom mine egne hårstrå, gli over brystene, ned til magen, puster, dette er ikke seksuelt, det er tragisk, jeg er ikke ekkel, med mindre det er det som er ønskelig, jeg tenner ikke på denne berøringen, den bare opprettholder en følelse av tilstedeværelse fra en «fremmed», oppmerksomhet er startskuddet for hengivenhet, men alt kan tolkes, hjernen min har sinnsykt lyst, men jeg nekter den å gjøre det. Jeg må slutte å innfortolke ting i setningen som det ikke er dekning for.

Mandag leser jeg om Ingebrigtsen-rettssaken. Jeg skriver ned følgende; 

Noen ganger føles det galt at tiden passerer og ting går seg til. Det som var vondt og vanskelig drukner i alle dagene som passerer. De slutter å være prominente faktorer i livet. Tankene går umiddelbart til «og slik vil minnene, i sitt funksjonstap, slutte å bety noe». Men slik er det ikke. Å svare Mamma når hun ringer har en bismak, å snakke med Pappa er evig kvalmende. Mer presist; det gir meg den rare følelsen av at blodårene stiger opp til det øverste laget i huden og etterlater resten av kroppsdelen tom; som om kroppen forsøker å flykte ut av seg selv. Jeg står i en evig spagat, nei, i en evig krig, mellom den jeg var og den jeg er. Sinnet mot dem, og ikke minst sinnet mot meg selv, slipper aldri taket. Sinne gnager, it begs to stick around. Jeg lurer på om det er mulig å traumatisere seg selv med egne handlinger? Jeg tror jeg har gjort det. Mars, April, Mai. Resten av året. 

Tirsdag leser jeg Morgenbladet. De skriver om noe jeg har glemt, men i kamerarullen ligger et bilde av denne setningen: Kanskje er Europa det Frankrikes president Charles de Gaulle ville kalt «machin» – «whatever» – en ting uten innhold. Dette resonnerer. 

Jeg har gått rundt i tre måneder og sagt at «whatever» er mitt nye motto. Ingenting har betydning, har jeg tenkt. Men samtidig har jeg gått inn for dette fordi disse tingene uten betydning er det som betyr mest for meg. Jeg lager tankekart i notatboka mi. 

Onsdag drar jeg på jobbseminar. Jeg og sjefen har det gøy på bakerste rad. Jeg jobber med ulike prosjekter og føler at jeg begynner å bli god og komfortabel i det jeg driver med. I notatene mine står det «filer.uib.no» og «Thorvik: Generell informasjon i gult, konkrete anbefalinger i rosa». Etter seminaret drar jeg på handletur og kjøper strikketøy. Jenta i kassa er på min alder, vi har en morsom samtale. Hun har dun i hele ansiktet. 

Torsdag skriver jeg følgende i notatboka mi: 

Tenker på at livet mitt alltid har hatt mye fint i seg, men at jeg rent faktisk har glemt mye av det.

Jeg begynner også å lese en ny diktsamling jeg nettopp har kjøpt, og jeg bemerker meg at jeg leser diktene med tanke på at livet er godt, de siste månedene har vært gode, og livet skal bli godt. Slik jeg gjør med alle mine bøker, noterer jeg på første side når og under hvilke omstendigheter jeg kjøpte boka. 

Jeg skriver; Bergen, Mars 2025, i byen med Hanna. Årets første skikkelige soldag. 

Etter å ha lest et par sider slenger jeg på; Ble lest optimistisk og tålmodig. 

På fredag er jeg på skolen med Njål og Lina, og vi har det kjempe gøy. Jeg møter Josefine i trappa, det er også veldig hyggelig. Jeg vasker håret og har en kul outfit. Det er hvertfall hyggelig. Jeg får Sigrun og Hanna på middag. Jeg og Sigrun lager mat og deler en flaske rødvin mens vi venter på at Hanna skal bli ferdig på jobb. Små lys, gode samtaler, noen nesten-fatale friterings-feil. Det er det hyggeligste i hele verden. Jeg skriver ikke ned noen ting. Jeg har ikke tid; jeg er opptatt med å være et menneske. 

Lørdag spiser jeg frokost med kollektivet, drar på løpetur med Sigrun og drar på Josefines danseforestilling. På vei til forestillingen skriver jeg ned følgende: 

Jeg har et godt og fullt liv med venner jeg liker og som jeg har det gøy sammen med. Jeg ser bra ut i svart genser, svart kjole, jeans og svarte mokasiner, med eyeliner og maskara. Med piercingen i nesa. Jeg har kult hår når det er langt og rett og litt messy. Ting jeg pleide å skamme meg over ruller lett av tunga. Jeg ser meg i speilet, jeg har åpen rygg. Jeg har lukket hjertet, det er godt. Jeg kler meg selv, og det ved kroppen som er ekkelt er blitt kult fordi det er slik jeg har definert det. Jeg kan bli en kul voksen, tror jeg. Jeg trer rundt i verden med lave øyelokk og lett hånende smil. Jeg er skremmende når jeg vil og selvsikker når jeg snakker. Det jeg sier er interessant og bemerkningene mine er gode. Jeg er feilbarlig og åpen om det på en sterk – ikke patetisk – måte. Jeg lyver og er ærlig om godt og vondt, det er makt i det og jeg kjenner det. Jeg bryr meg ikke. Følelsen «komfortabel, makt» fyller meg. Det er godt å være en person. For det begynner jeg å bli. Jeg hever meg over små panikk-ting fordi jeg kan, jeg bryr meg ikke og det er deilig. Ingenting av det som ikke betyr noe får lov å bety noe lenger. Jeg er blitt bedre til å leve. Jeg er noe å strekke seg etter. Jeg begynner å identifisere meg med den jeg er, og ikke bare den stakkarslige versjonen fra innsiden. Jeg er den folk ser meg som, men bare på den gode måten. 

Søndag våkner jeg til sol. Jeg har gode meldinger fra attraktive mennesker som ligger og venter på meg på diverse datingapper. Jeg ler av at jeg tilnærmet samler på dem og anser dem som små gaver. Jeg går og kjenner på at de ligger der. 

Jeg drar på joggetur med to andre. Sigrun og jeg setter oss i sola etterpå og snakker. Det er deilig. I de fem timene vi tilbringer sammen er det noe jeg vil si som jeg ikke klarer å si, og jeg skjønner ikke hvorfor. Det er så betydningsløst. Jeg har prøvd i to uker. Det er en ting som er ekstremt liten for andre, men så utrolig stor for meg. Jeg blir solbrent, det er herlig. Avtaler noen dates for den kommende uka. I morgen skal jeg på visning i et kollektiv. Denne uka starta så annerledes enn den sluttet. 

Og! Vi har stilt klokka. Jeg merka det ikke, fordi nå kan jeg stå opp når som helst uten at det gir meg angstanfall. Sigrun fortalte meg det mens vi gikk fra muséhagen. At vi hadde stilt klokka, altså. Hun var skuffet, hun hadde ikke sovet så lenge som hun trodde.  

Jeg lar fingrene gli over diverse kinn med skjeggstubber på, og finner aldri roen fordi jeg ikke føler meg til stede. I hverdagen og mens jeg blir fingra av fremmede tenker jeg på hvorvidt jeg kan stå for de ulike tingene jeg foretar meg. Jeg er helt besatt av det. Når han stikker to fingre opp i meg går det et lys opp for meg, og selv om det er korrelasjon er det ingen kausalitet. Jeg ligger på ryggen og stirrer ham i øynene mens jeg lager riktige lyder og bevegelser med magen. Mens han pirker meg i skjeden ser jeg opp i taket i et lite sekund og tenker på hvor sykt det er å ta plass i noen andres kropp.

Rommet er fylt med løgner og tre bevisstheter. Dette fyller meg ikke opp slik det pleide å gjøre. Pling!

Hver eneste gang noe er fullført kommer det noe nytt. Her snakker jeg om det brede spekteret. Det er ikke mulig å sende en mail uten at det kommer en mail tilbake. Jeg leser avisa på morgenen, men når kvelden kommer er fronten oppdatert FIRE HUNDRE MILLIARDER GANGER. Det er valg hele tida, og folk skal ikke bare studere, de skal ha kjærester og bestevenner og sinnsyke kvelder på byen. Jeg har ikke hatt det gøy på byen siden 2022. Men jeg finner støtte i at jeg lever i en verden med evig vekst. Yes, fordi dersom jeg har overlevd ett dødskjedelig vors, så kommer det utvilsomt et nytt et neste uke. Jeg sverger, det eneste som er viktigere enn kvantitet er meningsløshet.

Ja, nå skal du få høre. Jeg HATER konseptet «breaking». Jeg HATER at alle maser så JÆVLIG MYE om denne boligdrømmen som de ikke får realisert, og at det alltid må publiseres noe. HVEM BRYR SEG om AKTIV DØDSHJELP LEGALISERING AV PROSTITUSJON PERSPEKTIVMELDINGEN OLJENÆRINGA ETIKK MORAL KJØPING AV GRØNNLAND DEN JÆVLA INKLUDERENDE ARBEIDSLIVSAVTALEN MAROKKO SITT OPPLEGG I VEST SAHARA KLIMAENDRINGER GRETA THUNBERG EØS AVTALEN SOM ALLEREDE !!!! ER !!!!! NORSK!!!! LOV!!!! OG SOM MAN !!!! IKKE!!! SLIPPER UNNA Å GJENNOMFØRE!!!!!OG IKKE MINST LO SOM ALLTID ER CRINGE OG ALLTID GJØR MEG FORBANNA OG EVIGE REFERANSER TIL AMERIKANSKE TILSTANDER SOM IKKE HAR NOEN TING MED NORGE Å GJØRE NEI JEG FUCKINGS SVERGER PÅ AT NHO IKKE DRIVER MED SYSTEMATISK FAGFORENINGSKNUSING BARE FORDI ELON MUSK GJORDE DET I SVERGIE OG ALLE DE ANDRE GANGENE NOEN VIL TA OPP IRRELLEVANTE TING KAN ALLE BARE VÆRE STILLE??!?!??!?!?!? OG ALLER VIKTIGST NEI JEG ER IKKE SPRUDLENDE OG POSITIV OG ELSKER EN UTFORDRING OG HARDE ARBEIDSDAGER OG Å TA I ET TAK OG MØTE OPP HVER DAG I GODT HUMØR OG BRUKE SOMMEREN INNENDØRS OG VÆRE TÅLMODIG OG DEILIG OG VÆRE STILLE OM LOWKEY SEKSUELL TRAKKASERING PÅ ARBEIDSPLASSEN OG BL ISKJELT UT AV SJEFEN HERREGUD HVEM FAEN LIKER DET??????? NEI JEG BRENNER IKKE FOR SAKSBEHANDLING I OSLO KOMMUNE OG DEN PROTEINLUNSJEN DIN SER HELT JÆVLIG UT JEG SVERGER JEG SKYTER MEG SELV OM DET KOMMER ENDA EN NY ASTHETIC SOM HANDLER OM Å VÆRE TYNN HVORFOR FAEN SKAL ALLE TRENE OG SLANKE SEG FOR TIDA HERREGUD VI ER 22 ÅR GAMLE!!!

Konklusjonen min er enkel. Avisene må slutte å skrive ting, og folk må slutte å møte opp på jobb. De må også slutte å legge ut hvor lang tid de bruker på koble om essensielle ledninger i verdensmonumenter på linkedIn. Senterpartiet må ÅPENBART LEGGES NED. NEI DET ER IKKE FESTLIG MED TRYGVE SLAGSVOLD VEDUM SIN LATTER DET ER DRITSKUMMELT. Hva FAEN er det som skjer liksom?

Jeg er utadvendt, men vender innover. Jeg spyr av egne ordvalg. I feltet Du vinner hjertet mitt dersom skriver jeg; du gestikulerer når du snakker. Jeg legger inn tre punktum på slutten av setningen. Jeg fjerner ett. Nå er det to punktum, men det ser kunstig ut.

Folk sender meg oppbrukte vitser og responser. Jeg er så god til å skrive at både sensor og potensielle ektepersoner faller for mine føtter. Hver gang evigheten gir seg til kjenne endrer jeg preferansene mine. Jeg klarer ikke huske de viktige tingene som har skjedd i livet mitt, men alt jeg gjør og sier er gjennomsiktig. Jeg er ikke åpen. Åpenbart. Men det er mye som er åpenlyst, noe som gjør alt uutholdelig betydningsfullt. Han ler til han gråter.

Hun sender melding 00:48. Det er egentlig litt tidlig. Jeg står opp og er litt berørt, men ikke nevneverdig. Dagen hadde vært den samme uansett. Sier jeg.

Alt jeg sier er pretensiøst og for mye. Jeg banker meg selv i pannebrasken og ber meg selv la være, men det er ingen hjemme. Jeg er for opptatt med å tenke på døden.

Mandag til søndag tar jeg i en hel rekke tak, men livsgnisten er et femti år gammelt ekteskap fylt med «så mye kjærlighet og takknemlighet». Når jeg innser at jula kommer og verden skal stå til påske blir jeg like skuffa som vanlig. Jeg er så sinnsykt lei av å gå og vente på ting, selvpåført smerte medfører ikke medlidenhet sier Mamma. Det ringes og ringer i hodet mitt. Jeg spyr av kvalmen ordet «smerte» påfører meg. 

Fordi jeg ikke klarer å slutte å snakke om at verden og virkeligheten har seilt ifra meg, påpeker søsteren min alderen hvor shcizofreni typisk forekommer, men alt er ok, dama på DPS kunne forsikre om at man ikke er i fare så lenge man vet at galskapen er nettopp galskap. Galskapen føles imidlertid litt for ekte onsdag kveld, når ikke en gang tanken på å ligge med den pene jenta som står og beføler puppene mine gjør meg vesentlig interessert i tilværelsen. Alt som er godt føles bare som påtvungne nødvendighetsgoder, les; ting man tvinges til å kjøpe når alt har gått til helvete (personlig definisjon).

På studiet lærer jeg om amerikansk retts «right to be forgotten». Jeg vil sove for alltid, krype lenger og lenger inn i meg selv. Kanskje stryke på eksamen, slippe å ha et «hjem», slippe å ha fotfeste. Det er en plagsom binding ved verden jeg ikke klarer å løsrive meg fra. Uff. Jeg putter ledningen på hodetelefonene oppi neseboret fordi jeg synes det er morsomt, selv-underholdningen har gått for langt, men jeg er lei av å onanere. Jeg ser ut av vinduet, noen har eksamensfest, jeg smiler for meg selv, tenk at grunnen til at jeg ikke vil oppleve noe er den gnagende følelsen at det er for mye i verden jeg går glipp av.

For meg har liv alltid handlet om et annet liv. Akkurat som at man tidlig i tjueårene skjønner at våren er lenger enn høsten, skjønte jeg som seksåring at livet handler om fremtid. Slik ble tanken plantet; solrik vinter, rødt akebrett, jeg slår meg vrang på vei til skitrening, Pappa snakker om å finne fiktive steder å rømme til. Så ble tanken ivaretatt. I barndommen, i ungdomsårene, i årene da de andre grodde inn i «voksenheten», stod jeg stille og latet som at jeg beveget meg mot livet. Eller fremtiden, om du vil. Men; fremtiden er, som alle de beste tingene i livet, fiktiv. Fremtid vil alltid bli nåtid. Og nåtiden er, som alle de værste tingene i livet, virkelig. Hver gang fremtid blir nåtid og varme sommerdager blir døden, legger jeg meg demonstrativt og sutrete ned på bakken. Eller gjenoppliver gamle parasosiale forhold via internett. Alt ettersom.