Både når jeg har harde, mørke og falske stoffer rundt kroppen, og når myk bomull og ren lin legger seg mot armer, bryster, lår og legger, er jeg klart innenfor grensene til det som kalles «selvet». Mot min vilje blir jeg stadig forklart at jeg defineres av både hardhet, utvendighet og verbal styrke, og av en myk, diffus, men potensielt falmende blåfarge som ser ut som stille og rent hav, fredfull sommerdag, Amerikas østkyst, stille før stormen.
Alt kan til forveksling minne om noe annet.
Nora Ara 
Legg igjen en kommentar