Mens jeg gir utvalgene mine navn før eksamen

For meg har liv alltid handlet om et annet liv. Akkurat som at man tidlig i tjueårene skjønner at våren er lenger enn høsten, skjønte jeg som seksåring at livet handler om fremtid. Slik ble tanken plantet; solrik vinter, rødt akebrett, jeg slår meg vrang på vei til skitrening, Pappa snakker om å finne fiktive steder å rømme til. Så ble tanken ivaretatt. I barndommen, i ungdomsårene, i årene da de andre grodde inn i «voksenheten», stod jeg stille og latet som at jeg beveget meg mot livet. Eller fremtiden, om du vil. Men; fremtiden er, som alle de beste tingene i livet, fiktiv. Fremtid vil alltid bli nåtid. Og nåtiden er, som alle de værste tingene i livet, virkelig. Hver gang fremtid blir nåtid og varme sommerdager blir døden, legger jeg meg demonstrativt og sutrete ned på bakken. Eller gjenoppliver gamle parasosiale forhold via internett. Alt ettersom.