Det er synd på meg, men jeg synes ikke det

Alt jeg sier er pretensiøst og for mye. Jeg banker meg selv i pannebrasken og ber meg selv la være, men det er ingen hjemme. Jeg er for opptatt med å tenke på døden.

Mandag til søndag tar jeg i en hel rekke tak, men livsgnisten er et femti år gammelt ekteskap fylt med «så mye kjærlighet og takknemlighet». Når jeg innser at jula kommer og verden skal stå til påske blir jeg like skuffa som vanlig. Jeg er så sinnsykt lei av å gå og vente på ting, selvpåført smerte medfører ikke medlidenhet sier Mamma. Det ringes og ringer i hodet mitt. Jeg spyr av kvalmen ordet «smerte» påfører meg. 

Fordi jeg ikke klarer å slutte å snakke om at verden og virkeligheten har seilt ifra meg, påpeker søsteren min alderen hvor shcizofreni typisk forekommer, men alt er ok, dama på DPS kunne forsikre om at man ikke er i fare så lenge man vet at galskapen er nettopp galskap. Galskapen føles imidlertid litt for ekte onsdag kveld, når ikke en gang tanken på å ligge med den pene jenta som står og beføler puppene mine gjør meg vesentlig interessert i tilværelsen. Alt som er godt føles bare som påtvungne nødvendighetsgoder, les; ting man tvinges til å kjøpe når alt har gått til helvete (personlig definisjon).

På studiet lærer jeg om amerikansk retts «right to be forgotten». Jeg vil sove for alltid, krype lenger og lenger inn i meg selv. Kanskje stryke på eksamen, slippe å ha et «hjem», slippe å ha fotfeste. Det er en plagsom binding ved verden jeg ikke klarer å løsrive meg fra. Uff. Jeg putter ledningen på hodetelefonene oppi neseboret fordi jeg synes det er morsomt, selv-underholdningen har gått for langt, men jeg er lei av å onanere. Jeg ser ut av vinduet, noen har eksamensfest, jeg smiler for meg selv, tenk at grunnen til at jeg ikke vil oppleve noe er den gnagende følelsen at det er for mye i verden jeg går glipp av.