Hjelp, jeg er jusstudent!

 Jeg identifiserer meg ikke som «jusstudent», sier venninna mi fortvila, med et lurt smil og et giftig tonefall. Etter en lengre samtale om noe jussrelatert, utløst av filmen vi nettopp har sett, spiser vi nå sjokoladeis og fnyser av de som sier at «jeg bare ser jussen overalt etter jeg begynte på studiet, haha det er helt sykt». Vi jobber langt mer enn vi gjør uttrykk for, men mye mindre enn vi burde. Og vi bærer det som en krone. 

Som en slags hissig protest mot studiet vi selv søkte på, og ikke har en eneste plan om å droppe ut av, har vi siden studiestart brukt alle kreftene våre på (å snakke om) å ikke jobbe, heller enn på å bestå fagene. For selvbildet er dette avgjørende; alt dette potensialet, alle drømmene om å være i en alternativ vennegjeng der alle har samme unike strømpebukse og særegne skinnjakker i tilnærma samme nyanse av brun. Vi som skulle stå utafor Legal hver fredag og la sigaretten bli en forlengelse av oss selv og snakke om de store spørsmålene; marxisme, revolusjonerende poesi og den siste og eneste gangen vi nesten hadde en potensielt lesbisk opplevelse. Alt dette potensialet, alle disse drømmene. Men her sitter vi, omringet av jenter i kjedelige ullgensere til 3000 kroner og gutter med Ullern-aksent. Hvordan kunne det gå så galt? Skulle ikke vi bli kulere enn dette?

«Jobb finner man alltid, men seg selv, det er det ingen garanti for», ble jeg en gang fortalt av en poet og evig enkeltemne-student (les: en «fyr») på et Blindern-vors. Og om jeg har drømt om å ha hans mentalitet og verdenssyn! Hver morgen våkner han og kjenner idealismen pumpe gjennom årene, og på fritida kaller han seg selv kommunist fordi han ikke lar seg binde av arbeidslivets kapitalistiske bånd (han lever på pappas penger). Med skateboard og pistrete bart er han definisjonen på mennesket jeg drømmer om å være, men redselen for arbeidsledighet er banket inn i meg fra fødselen, og plikten til å bidra til sosialdemokratiet med blidt betalte skattekroner definerer meg som menneske. Allikevel; jeg har selvinnsikt nok til å skjønne at det ikke bare er av praktiske årsaker jeg blir værende på jussen.  

For gudskomplekset! Åh, behovet for å mate gudskomplekset, det er det eneste jeg og poeten fra Oslo har til felles. For uansett hvor tragisk jeg påstår at det er å måtte uttale setninga «jeg studerer juss», så kjenner jeg en piplende glede over å «ydmykt» proklamere at jeg fikk gode karakterer på videregående. Det var tross alt i norsk VG3 jeg nådde toppen, og det er nok på tide å stå for det snart. Kanskje hadde den arbeidsløse 36 åringen jeg møtte på stand-up på SALT helt rett da han anklaga meg for å drømme om å bli «noe, og ikke noen. Kanskje må jeg snart innrømme at det jeg liker er å snakke om hvor ukul og kjedelig jeg og jussen er, og at det jeg vil er akkurat det jeg gjør; å heve meg over de unike og godte meg med å tenke; kos deg med poesien din, men jeg skal bli økonomisk uavhengig en dag. Da kan vi snakke om hvor kult det er å være noen, men ikke noe.