Juni.

Jeg har vage minner om en samtale på et stuegulv, tett luft og takvinduer, hun hadde botanikk t-skjorte på seg, jeg hadde på meg kjeledress. Vi hadde noen greier til felles. Senere forteller hun meg at hun festet seg ved meg den dagen, i dag savner jeg henne så jeg kjenner det i overarmene. Det er der de sterkeste følelsene manifesterer seg.

Hun har en herlig tendens til å overraske meg. Hun setter seg ned med kraft på stolen overfor meg og snakker på den smilende måten. Jeg blir litt sjokkert, jeg tilbyr meg, hun tar i mot. Vi gror nærmere hverandre, jeg kjenner et behov for å være nærmere henne, jeg bruker tid på å skjønne.

I mai. Hun plukker blomster til meg på vei til skolen, gir meg buketten med de solbrune armene utstrukket. Hun skammer seg aldri over følelsene sine, hun står fast på ting. Jeg føler vi har noe, jeg føler det glippe. Jeg føler at hun ser rett gjennom meg. Vi spiser is om sommeren, og når sommeren er over drikker hun kaffe hjemme hos meg. Så sakker alt ut. Hun ringer meg aldri lenger. Gleden over å snakke sammen på telefonen. Vi sitter på rommet mitt og snakker, jeg ser på henne, alt vi gjør er så intimt. Vi har ingenting til felles, men er sammen hele tida. Vi har ingenting til felles, samtalene våre og latteren hennes fyller meg intenst. Jeg ser henne, hun ser ikke meg, jeg gjør alt for henne, jeg forsøker å gjøre ingenting for henne. Alt ettersom.

I oktober tar vi tar bussen sammen, vi tar tequilashots og kjøper pils. Vi sitter ved siden av hverandre, vi sitter inntil hverandre. Inntil. På en måte vi ikke trenger å gjøre. Jeg har rød kjole og bølget hår, jeg utvikler meg hele tiden. Jeg kjenner overarma hennes mot min og jeg lengter. Vennskapet dør. Det bør drepes, jeg vet hva jeg vil og hva hun ikke vil. Det er absolutt ingenting.